Fem lærdommer fra konferansen «Et arbeidsliv for alle»

Likestilling på papiret

«Her er det en liten bedrift, så du må nesten være en potet.» Det fikk komiker Cécile Moroni høre på sitt første jobbintervju i Norge, etter søknad på søknad uten å bli kalt inn. Hun kjente ikke ordtaket. 

Kontrasten mellom ordtak som er selvsagte for oss, men helt fremmede for personer med en annen kulturell bakgrunn, fikk salen til å le. Men det har en pris: I InterNations’ undersøkelse Expat Insider 2026 havner Norge helt sist av 31 land på hvor lett det er å finne seg til rette som utlending. Sju av ti sier det er vanskelig å få norske venner.

– Vi kan ikke ha likestilling bare på papir når noen sitter her hver dag og tenker: «Jeg må nesten fornorske meg for å gjøre mitt beste», sa Moroni.

1. Diskrimineringen slutter ikke når du får jobben

Forsker Edvard Nergård Larsen ved Institutt for samfunnsforskning har som en del av et studie sendt fiktive jobbsøknader der bare navnet var forskjellig.

– Hvis Ola må sende ti søknader, må Mohammed sende 14 eller 15, sa Larsen. 

Forsker Edvard Larsen oppsummerer hovedfunn om hvordan diskriminering rammer etniske minoriteter i arbeidslivet. Agder fylkeskommune

Men det mest overraskende var hva som skjedde etter ansettelsen. Lønnen er nesten lik for samme jobb, men utfordringen ligger heller i karriereutviklingen. Norskfødte med innvandrerforeldre fra land utenfor Europa har omtrent halvparten så stor sjanse for å rykke opp på egen arbeidsplass som kolleger med samme stilling, utdanning og ansiennitet.

En butikkmedarbeider i studien fortalte at sjefen hadde valgt «sånne som oss, fordi vi jobber lenge». Hun fikk skryt for at hun var flink med kundene, og ble værende der hun var.

2. Gode verdier er ikke nok, det må styres

De fleste fylkeskommuner har verdiene på plass. Likevel står og faller arbeidet ofte på én ildsjel. Når den personen slutter, forsvinner det.

Bufdir var tydelige: – Vi kan ikke overlate til enkeltpersoner å skape likestilling, sa seniorrådgiver Tori Kirkebø.

Tori Kirkebø og Gro Færevåg fra Bufdir presenterer om myndighetenes arbeid med likestilling Agder fylkeskommune

Offentlige myndigheter har både plikt og makt til å gjøre noe, og ildsjelene må ikke stå alene, la kollega Gro Færevåg til. 

Det er nettopp dette KS vil prøve ut i prosjektet Likestilte kommuner, som starter med pilotkommuner på tidlig i 2027. Målet er et system som er mindre personavhengig. Prosjektleder Camilla Hjelle og seniorrådgiver Kirill Gurvich hadde en enkel definisjon: En likestilt kommune er en kommune som vet hvor den står.

Patricia Hartmann, leder for Likestilt arbeidsliv, mener løsningen er å gjøre som vi allerede gjør med økonomi og HMS: bygge arbeidet inn i faste rutiner, så det sitter i veggene og ikke i én person.

– Vi vil aldri styre økonomi på magefølelse. Hvorfor skulle vi styre arbeidsgiverpraksis slik?, spurte Hartmann. 

3. Start med deg selv

Øyvind Vedal, direktør i Nav Agder. Agder fylkeskommune

Øyvind Vedal, står i et ubehagelig dilemma. I Agder varer sykmeldingene lenger enn noe annet sted i landet, og som direktør i Nav Agder er det han som kommenterer tallene i mediene.

– Og så tenker jeg: Men fy fader. Vi har jo et relativt høyt sykefravær i Nav internt. Og så skal jeg fortelle hva andre burde gjøre, sa Vedal.

Nav Agder er Likestilt arbeidsliv-sertifisert og har systemene på plass. Selv om de fortsatt har mye å gå på, har de gjort noen grep som er enkle nok til at andre kan kopiere dem i morgen:

• Stillinger lyses ut som «inntil 100 prosent», slik at flere kan søke.
• Ledere tar kontakt før ansatte går til legen. Ofte holder det med én time eller to med fleksibilitet i uken for å unngå flere ukers sykmelding.
• Lærlinger som har falt mellom to stoler, får en sjanse. «Etter noen uker går hetta ned. Så forsvinner hettegenseren», fortalte Vedal.

– Vi kan ikke forvente noe av andre uten at vi går i oss selv, avsluttet han.

4. Sjekk tallene, de avslører blindsonene

– Det er en del av den norske identiteten at vi er best på likestilling, sier Frøydis Sund, seniorrådgiver ved Likestillingssenteret og sertifisør for Likestilt arbeidsliv. Men som sertifisør har hun sett at det finnes blindsoner på alle arbeidsplasser.

I én virksomhet var ledelsen overbevist om at de som jobbet deltid, hadde valgt det selv. Da de endelig spurte, viste det seg at mange ønsket å jobbe mer.

Frøydis Sund, seniorrådgiver ved Likestillingssenteret og sertifisør for Likestilt arbeidsliv. Agder fylkeskommune

En annen hadde gitt kortere arbeidstid til ansatte med små barn. Da de sjekket, var «barna» for lengst voksne.

– Den største fordommen er at vi ikke har noen fordommer, sier Sund.

Så hvordan finner man fordommer man ikke vet at man har? Ved å gjøre risikovurderingen loven allerede krever; analysere egne tall, gjerne helt ned på avdelingsnivå og spørre de ansatte. – Så skal jeg love dere at dere finner noen blindsoner, sa Sund.

5. Har du sett det, så eier du det

– Jeg tror ikke jeg kom på skolen en eneste dag uten å se en rotte.

Stein Kristian Dillevig, rådgiver ved Agder fylkeskommune Agder fylkeskommune

Stein Kristian Dillevig var avdelingsleder på Elvebakken videregående i Oslo, en skole han beskriver som preget av forfall, narkotika og frafall. I dag har den i en årrekke vært Oslos best søkte videregående. Rektoren som snudde skolen, gjentok ett mantra igjen og igjen: Har du sett det, så eier du det.

Da Dillevig selv ble rektor på Tangen videregående i Kristiansand, tok han mantraet med seg. Han flyttet lederkontorene fra toppetasjen og ned ved siden av elevkantinen for å komme tettere på elever og ansatte. Andelen elever som fullførte, gikk fra 78,4 % til over 90 %.

– Hvis du skaper en sunn og raus kultur i bunn, forsvinner behovet for veldig mange tiltak. Men alt er ferskvare, sier Dillevig. 

Innlegget til Dillevig traff flere deltakere.

– Da ble jeg sittende og tenke en del på alt jeg har sett i løpet av et arbeidsliv som begynner å bli ganske langt, og der er det jo ting opp igjennom som jeg har sett som jeg ikke har gjort noe med. Noen av de tingene er kanskje lettere å gjøre noe med nå enn da jeg var yngre, men det tar jeg med meg, sa én deltaker. 

Det viktigste gjenstår

Hvis det var én ting nesten alle i salen var enige om, var det dette: Viljen finnes. Planene finnes. Verktøyene finnes. Det som mangler, er veien fra papiret og ut i hverdagen.

Rutinene og verktøyene ligger ofte klare på intranettet og i HR-systemene, men når ikke ut til dem som trenger dem. 

– Vi tror kanskje vi er kjempegode. Også er det vel godt bevarte hemmeligheter for andre, kommenterte en deltaker.

Blant de andre hindringene er ledelse. Mange ledere støtter arbeidet, men få går foran. Noen møter fortsatt ledere som mener at «vi er likestilte, dette trenger vi ikke å gjøre noe mer med». 

Arbeidet fortsetter

Marit Moldjord fra Trøndelag fylkeskommune mottok stafettpinnen. Agder fylkeskommune

Trøndelag fylkeskommune tar nå over stafettpinnen, med ansvar for neste års konferanse.

Men oppdraget er det samme for alle som vil skape et arbeidsliv for alle: få likestillingen av papiret og inn på arbeidsplassen. 

Se på hvem som får mulighetene hos dere. Styr arbeidet like systematisk som økonomien. Start med dere selv. Spør de ansatte i stedet for å gjette. Og gjør noe med det dere ser.

Vi gleder oss til å høre hvordan det gikk.